Kort fortalt bor jeg i Ytre Enebakk med min flotte mann og tre herlige barn. Jeg jobber som biopat og kurs- og foredragsholder. Jeg elsker matlaging, tegning, musikk og alt som er vakkert. Jeg har god helse og et muligens nesten irriterende lykkelig liv.
Jeg er også pedagog, og da jeg ble alvorlig utbrent og i en periode 100% sengeliggende etter mange år i lærerjobben, fikk min interesse for mat som medisin en kickstart. I 5 år var jeg helt eller delvis sykemeldt med diagnoser som «slitenhet» og «slapphet». Jeg forsto at dersom jeg skulle bli frisk måtte jeg klare det på annen måte enn kun med legens hjelp.
«Hva jobber du med?»
«Jeg er biopat»
«Oi…ja… Hva er det?»
Det er som oftest sånn det høres ut når jeg presenterer meg for nye bekjente. Nesten ingen vet hva en biopat er eller gjør. Og merkelig nok er det også litt av grunnen til at jeg endte opp med å ta denne utdannelsen. Dette er min historie, historien om hvordan jeg endte opp her jeg er i dag.
Jeg vokste opp med en nær forbindelse til naturen og hadde en mor som var opptatt av helse. Moren til bestevennen min var homeopat, og han, mine søsken og jeg var de eneste barna i gata som luktet hvitløk. Jeg elsket å lese, og hadde Ravnejenta, fra bøkene om Sigurd Dragedreper, som mitt store forbilde helt til jeg ble 10 år, da ville jeg heller være Sol av Isfolket. Jeg drømte om å kunne kurere alle mulige sykdommer bare ved hjelp av urter og blomster.
Jeg utdannet meg innen teater, jobbet som sanger og i klesbutikk, og elsket alle jobbene jeg hadde. Jeg sang, tegnet, malte, ledet barneteatergruppe, jobbet med nysirkus og var instruktør for voksenopplæring i databruk.
Da jeg ble 23 år begynte jeg på Steinerhøyskolen i utdanning til å bli lærer. Som 24 åring fikk jeg mitt første barn.
Jeg elsket lærerjobben og arbeidet døgnet rundt. Da jeg fikk mitt andre barn i 2008, tok jeg ut fire måneder barselpermisjon før jeg var tilbake i jobb igjen. Jeg jobbet og pumpet melk, hjemme satt mannen min med baby og tåteflaske.
Jeg var arbeidsnarkoman, og sakte men sikkert fjernet meg lenger og lenger bort fra det jeg trengte for å kunne leve et lykkelig og balansert liv.
Jeg begynte å glemme ting, viktige ting. Jeg glemte å ta med undervisningsmateriell på jobb, jeg glemte planleggingsdager og møter med foreldre. En dag glemte jeg at jeg hadde bil på jobb, og fikk sitte på med en kollega hjem. Kroppen ropte at jeg måtte bremse, men jeg hørte ikke etter.
I 2010 sa kroppen stopp.
En dag i oktober 2010 kom jeg på jobb og visste ikke hva elevene mine het. I to timer kalte jeg alle for «du». Vel oppe på lærerværelset oppdaget jeg at jeg heller ikke visste hva noen av kollegene mine het. Jeg ble redd, dro til legen og ble sykemeldt i en uke. I en uke satt jeg på sofaen og gråt, og litt etter litt i løpet av uka slutten kroppen min å virke. Hjernen ba bena bevege seg, men ingen ting skjedde. Jeg prøvde å ta etter brødskiva, men ingen muskler i armen reagerte. De første ukene hjemme ble jeg båret mellom sofa og seng av mannen min.
Nå begynte en av de viktigste reisene i mitt liv. Jeg var alvorlig utbrent og helt ute av stand til å arbeide. Ingen leger trodde det var noe nevneverdig galt med helsa mi, og på sykemeldingene sto det ting som «slitenhet», «slapphet» eller «lettere psykisk ustabil» (ettersom jeg kunne finne på å bli fortvilet og gråte i løpet av legetimen). På 4 år ble det tatt til sammen 2 sett med blodprøver, og ingenting annet ble sjekket. Hele tiden speidet jeg etter løsninger. Etter fire år med sykdom hadde jeg lest meg grundig opp på egenhånd, hadde en liste på hva som kunne være feil og betalte for å ta tester privat. Legen lo høyt av meg på den siste legetimen og sa at det var helt unødvendig å bruke så mye penger når det var åpenbart at det var i psykiatrien jeg hørte hjemme. Så kom svaret på alle testene. Jeg hadde svulst på biskjoldkjertelen. Jeg byttet fastlege for tredje gang.
Det eneste jeg visste var at jeg ville bli bra igjen. Jeg høynet kvaliteten på den lille maten jeg klarte å spise, lærte å meditere og fortsatte å lete etter løsninger. Jeg var overbevist om at ettersom jeg selv hadde klart å «leve på meg» sykdom, burde det det være mulig å ta valg som kunne gi meg helsen tilbake også. Sakte, men sikkert kom jeg tilbake til meg selv. Det var da jeg oppdaget biopati. Vestlig, biologisk medisin, østens medisin og naturterapi hånd i hånd, kusten å leve seg til god helse. Jeg ble så mektig provosert over at dette var noe som hadde vært helt ukjent for meg at det tok meg under 3 minutter å bestemme at jeg skulle ta denne utdannelsen. Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at dette var det som kunne ha hjulpet meg med plagene mine dersom jeg bare hadde visst at det fantes.
Sommeren 2014 dro jeg inn til sykehuset for ultralyd og mulig operasjon, men da var svulsten borte. De fant den rett og slett ikke, og litt fortumlet ble jeg sendt hjem igjen.
Full av ny iver og optimisme begynte jeg å lese, slik at jeg kunne ta eksamen i Grunnmedisin.
I 2015 hadde jeg klart å komme meg tilbake i 75% jobb på en ny skole. Men, jeg visste at det var livsviktig at jeg ikke gikk tilbake til mitt gamle liv og mitt gamle tempo, så jeg sa opp jobben, og fokuserte fullt på studiet i biopati samtidig som jeg tok utdannelse som veileder innen selvutvikling. Gjennom min lange sykdomsperiode hadde, naturlig nok, temaer som selvutvikling, kosthold og naturmedisin fått stor plass i livet mitt.
Jeg måtte lære hvordan jeg kunne bli en som satte kjærlige grenser for meg selv, en som levde mer i samsvar med naturen og samtidig elske det jeg holdt på med.
I dag er jeg helt frisk. Jeg jobber først og fremst som biopat, men er også meditasjonslærer og jeg er så heldig at jeg får jobbe med kunst.
Jeg bor sammen med mannen jeg elsker og mangler aldri tid til ham, barna, kjærlighet, og interesser lenger.
Hver dag handler om de praktiske valgene. Gjennom valgene jeg tar viser jeg hvem jeg er og hvilke verdier jeg har.
Min livsoppgave er å hjelpe andre mennesker til et liv i balanse, helse og mer glede. Et liv som er i harmoni med de naturlige rytmene. Jeg vet nemlig at det er mulig.
Jeg jobber med dette.
Så heldig er jeg!
Comments