"IKKE kom her og fortell meg at det er DEODORANTEN SIN SKYLD hvis jeg får kreft! Hvis det må være SÅ nøye, så må jeg jo slutte å dusje og det er dessuten nesten INGENTING SOM ER GREIT Å SPISE LENGER HELLER!"
Tidligere hendte det ikke helt sjelden at mennesker snakket til meg i Caps Lock, ekstra store bokstaver, hvis vi på en vanlig torsdag skulle finne på å nærme oss temaet helse. Heldigvis skjer det ikke så ofte nå lenger, ettersom jeg har blitt en del flinkere til å trå varsomt de årene jeg har jobbet med pasienter. Nå snakker jeg helst om helse i jobbsammenheng, på en varsom måte med mennesker som frivillig oppsøker min veiledning.
Dette er vanskelig. Temaet jeg nå vil prøve å nærme meg er det som er årsaken til at jeg særlig i starten av min biopatutdannelse, mistet mange pasienter. Det er personlig. Naturmedisin griper inn i ditt private liv og mener noe om det. Slik jeg ser det ligger årsaken til hvorfor sykdom oppstår ofte gjemt i valgene jeg har tatt gjennom livet, og tanken på at det er jeg selv som på en eller annen måte har skyld i at jeg er syk, er ofte ikke til å bære. Dette er en tanke de fleste som oppsøker naturmedisin må innom på et eller annet tidspunkt, og hvis man ikke da blir tatt på alvor er det lett å miste motet, eller bli rasende og lei seg.
Selv tenker jeg ikke så mye på hvem som har skyld. Det å plassere skyld når sykdom oppstår gir verken lindring eller løsning. Vi gjorde alle så godt vi kunne med de ressursene vi hadde, og enkelte ting er faktisk ikke valgt av meg selv. Den genetiske arven min, oppveksten, traumene jeg har vært utsatt for gjennom livet og kvaliteten på luften jeg puster er eksempler på dette.
For meg er det faktisk en optimistisk tanke at det kan være jeg selv som har levd på meg sykdom. Det var ikke sånn at jeg en vanlig tirsdag i livet mitt rundet et gatehjørne, og plutselig ble angrepet av en svulst på biskjoldbruskkjertelen. Det er ikke sånn at jeg helt ufortjent kan "få" reumatisme eller diabetes. Ja, jeg vet at man kan være genetisk disponert for ulike sykdommer, men vi velger selv, mer eller mindre bevisst, om disse genene skal "skru seg på" eller ikke.
Det jeg synes er optimistisk å tenke på er dette: dersom jeg selv har levd på meg sykdom over kortere eller lengre tid, da må det vel også være mulig å leve den av seg igjen? Det er jo ikke sikkert at det er direkte dårlige valg som har ført meg ut i uføre heller, det kan rett og slett hende at det bare er valg jeg har tatt som ikke passet for min kropp. Eller kanskje enda vanligere: Jeg har blitt utsatt for- og har utsatt meg selv for alt for mange små og store belastninger, flere enn kroppen min til slutt kunne tåle. Hver og en av disse små tingene var kanskje ikke så skadelig for meg, men til sammen svekket de organsystemene eller immunforsvaret mitt så mye at det førte til sykdom.
Hva vil i så fall skje om jeg i det små begynner å fjerne noen av disse belastningene?
Nei, jeg kommer ikke til å fortelle deg at du vil få kreft av deodoranten din. Jeg kommer heller ikke til å forsøke å overbevise deg om at du får psoriasis av melk eller at barnet ditt vil utvikle ADHD av for mye sukker. Det er nemlig sånn at dersom noe av dette hadde vært sant, ville jo alle som bruker deodorant med for eksempel aluminium og triclosan utvikle kreft. Sånn er det beviselig ikke. Det er heller ikke sånn at alle som drikker melk har eksem eller at alle barn som spiser sukker har ADHD.
Men, jeg vil påstå at de som plages med for eksempel eksem har en kropp som må ta seg av større belastninger enn det den har ressurser til.
Se for deg et skrivebord der leveren din sitter og jobber til daglig. Jobbens hans består hovedsaklig av å ta seg av det meste som måtte klare å finne veien inn i kroppen, det være seg gjennom munn eller hud. Alt skal brytes ned til mer brukbare deler. I tillegg skal det fortløpende vurderes om disse delene virkelig er brukbare for kroppen, eller om de bør kategoriseres som giftige. Dersom delene er skadelige eller direkte giftige må leveren finne en måte å håndtere avfallet på. Leveren vet at om for mye gift slipper gjennom hans post kan det finne veien til nyrene, som sitter ved et annet skrivebord og jobber på spreng. Nyrene jobber også med avgifting, og dersom de blir utsatt for store mengder gift vil de rett og slett bli alvorlig syke, og da kan de dø. Det har leveren ingen interesse av, så han jobber på og han tåler høy arbeidsbelastning.
Hvordan ville du vanligvis tenkt at en slik ansatt burde belønnes? Med en fridag kanskje?
Det vanligste er nok dessverre at vi ikke tenker så mye på disse arbeiderne før det begynner å gå galt. Når vi har lagt til en liten arbeidsoppgave til, og bare en liten til, og en liten til... klarer til slutt ikke leveren å få unna arbeidet. Han bestemmer seg for å delegere et par av sine nye faste oppgaver til huden. Den er også god på avgifting, og den blir ikke syk sånn som nyrene. Huden hjelper gjerne til. Den finner et sted der den er litt ekstra tynn, knehasene for eksempel, og sørger for at vi fortsatt får kvittet oss med de verste avfallsstoffene den veien.
Det er summen av belastning som gjør oss syk. Det er ikke hvert enkelt lille valg for seg. Sykdom oppstår gjerne når summen av alle de små belastningene blir for høy. Det er da vi blir nødt til å begynne å fjerne noen av alle de små tingene som lager ekstra jobb for kroppen. Ikke fordi deodorant eller melkeprotein eller gluten i seg selv er farlig, men fordi begeret ditt har rent over. Skrivebordet har blitt for fullt. Avgiftingsorganene dine er overarbeidet, og kanskje på randen av utbrenthet.
Vi har en helt fantastisk kropp. Den tåler ekstrem belastning, og den er laget sånn at den kan tilpasse seg nesten hva som helst. Innimellom innebærer denne tilpassingen at vi opplever uønskede symptomer, men kroppen kommer til å tilpasse seg enten vi vil det eller ikke. Det gjør den av èn hovedårsak: den vil leve! Og det er jo en veldig optimistisk tanke.
